Noen gir seg aldri!

Kalenderen viser at vi er halvveis inn i høstens første måned.

Hagen viser tydelige tegn på at nå går det mot slutten av både blomstring

og hagearbeiderens interesse for å luke og stelle bedene.

Riddersporene klipper jeg ned etter den er avblomstret og visner.

Da kommer det nye friske skudd fra roten og nå er flere av riddersporene med nye blomster - ikke så mange og kraftige som de første, men utrolig koselig med en ekstrablomst.

Klokkebusken har det for vane å ha en liten etterblomstring nå på høsten. 

Disse små, på størrelse med Nattogdag, har greid å komme seg opp av bakken der det er en stund siden gressklipperen har vært. Det er nok etterkommere av noen stemor.

To roser i potte fikk jeg i februar 2018. De hadde så nydelig farge, at jeg ville gjerne ta vare på dem.

Gjennom tørkesommeren i fjor, ble de stående i pottene, delvis i skygge og fikk ingen "hedersplass".

etter en vinter til i kjelleren, ble de plantet ut i sommer.

Først nå blomstrer de igjen.

Denne lupinen har blitt klippet ned minst 3 ganger i sommer, men den gir seg ikke.

Jeg plukket en liten bukett med disse stae lupinene som aldri gir opp.

De står på området (bildet under) som jeg har fjernet bringebærkratt og lupiner ved å klippe det ned i hele sommer. 

Dette storkenebbet med den nydelige blåfargen har blomstret helt siden juni/juli

Han gir seg ikke denne karen heller, står som ei steinstøtte eller rettere sagt som en steinugle blant Zinnia, der den har som oppgave å skjule en boks med kontakter til utebelysning.